Etter å ha sett att det skal bli regn i morgen ønsket vi å komme oss lengst mulig til Litlos i dag, om mulig helt til Litlos. I håp om at Litlos også på lik linje med Hellevassbu skulle være åpen.
Hele natta kunne vi ligge i hytta og høre på vinden ta tak i hytta, når vi skulle starte var vinden fortsatt kraftig, og det var bare å kle seg godt.
Vi møtte Lucas i døra når vi var på vei ut, han skulle også prøve å komme seg til Litlos, så da kunne vi møtes der igjen.
Halveis til Litlos møtte vi en herlig gjeng på 4 som kom fra Finse. De kunne fortelle at både Litlos og Sandhaug var åpen, så det var jo motiverende, for da vet vi at hvis vi kommer frem så slipper vi telt.
Her på Hardangervidda ser det ut til at de faktisk kjører rundt med snøscooter og fjerner alle kvistene, så det er jo kjedelig. Vi ser snøscooter spor, fotspor og spor etter der kvisten burde vært. Vi trodde kanskje de bare ble overlatt til seg selv, men etter å også ha funnet svære hauger med kvister på Litlos skjønner vi at det ikke er tilfelle. Heldighvis veldig mye ski og scooter spor å følge der stien burde vært, så ganske greit å følge.
Det ble seint og de siste kilometerene var veldig harde. Vi kjente uansett at vi var glade for valget fordi det ene vannet vi krysset begynte å få ganske dårlig snø på toppen, som vi ikke hadde ønsket å krysse i regn. Sporene fra de 4 på pulk var også utrolig herlige og harde.
Vel fremme og etter 2 lange og harde dager etter hverandre ser vi frem til en hviledag på Litlos i morgen. Man ser at det er den betjente hytta her som egentlig er hoved tingen, spill og andre koselige ting vi vanligvis finner et manglende. Vi fikk heller ikke kjøkkenet til å virke her. Men vi er uansett glade for å kunne sove inne og fyre i peisen! Hytta hadde sikringsskap, lys og stikkontakter men ser ut til at alt av dette ikke var i drift, for ingenting av dette fungerte.
Sammenlignet med Ryfylke og sererdalsheiene er Hardangervidda mye mindre bratt og mye enklere terreng. Spesielt med pulk. Det merkelige er at høydemeterene du stiger er ca de samme, men fjellene er mye brattere, med sidehelning og skumle bratte stup. Ser ut til at det også er mye mindre regulerte vann over Hardangervidda. Så vi er veldig fornøyde med å gå her.
English Translation of (above) text: After seeing that it will rain tomorrow, we wanted to get as far as possible; if possible all the way to Litlos. In the hope that Litlos would also be open as with Hellevassbu.
All night we could lie in the cabin and listen to the wind grab the cabin, when we were about to start the wind was still strong, and we just had to dress well.
We met Lukas at the door when we were on our way out, he was also going to try to get to Litlos, so then we could meet there again.
Halfway to Litlos we met a wonderful group of 4 who came from Finse. They told us that both Litlos and Sandhaug were open, so it was motivating, because then we knew that if we continued forward we would not have to tent.
Here on the Hardangervidda, it seems that they actually drive around with a snowmobile and remove all the twigs. We see snowmobile tracks, footprints and tracks for where the twigs should have been. We thought maybe they were just left to themselves, but after finding large piles of twigs on Litlos, we realize that this is not the case. Luckily there are a lot of ski and scooter tracks to follow where the trail should have been, so pretty easy to follow.
It was late and the last kilometers were very hard. In any case, we felt that we were happy with the choice because the one water we crossed began to get quite bad snow at the top, which we had not wanted to cross in the rain. The tracks from the 4 on the sled were also incredibly lovely and hard.
Well ahead and after 2 long and hard days in a row, we look forward to a day of rest at Litlos tomorrow. You can see that it is the serviced cabin here, having games and other cozy things we usually lack. We also did not get the kitchen to work here. But we are still happy to be able to sleep inside and light the fire! The cabin had fuse boxes, lights and sockets but it seems that all of this was not in operation, because none of this worked.
Compared to Ryfylke and the sererdalsheiene, the Hardangervidda is much less steep and much easier terrain. Especially with sleds. The strange thing is that the altitude meters you climb are about the same, but the mountains are much steeper, with side slope and scary steep cliffs. It seems that there is also much less regulated water over the Hardangervidda. So we are very happy to go here.
Thanks!